Stor frihet og mye angst
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød
Mennesket er et sosialt mediert vesen. Barnet får tillit til seg selv gjennom anerkjennelse fra sentrale skikkelser i sitt oppvekstmiljø. I et preindustrielt samfunn var denne tillit enklere levert fordi de fleste aksepterte sin situasjon, base og plikt i verdensorden, og samfunnet var generelt så forutsigbart og stabilt at det foranlediget utviklingen av personlig identitet. Innenfor allerede eksisterende rammebetingelser kunne man finne sin plass og forankre sin identitet. Man hadde mindre valgfrihet, noe som kan gi en følelse av å være fastlåst og kulturelt fanget, men det representerer også en slags grunnlegende stabilitet eller forutsigbarhet. Denne forutsigbarheten kan skape et visst ubehag og kanskje nevroser basert å undertrykkelse, men det gir også mennesket trygghet. I et overordnet perspektiv er stabilitet forbundet med trygghet, mens uforutsigbarhet krever langt mer av individet. Et (post)moderne menneske møter ofte en verden hvor ingenting er like fastlagt som i tidligere tider. Man får frihet til å velge selv, og det er nettopp denne friheten som mange litt avantgarde kunstnere og litterære skikkelser har satt fokus på ved overgangen til det tyvende århundre.
Det freudianske mennesket hadde hovedsakelig ødipale problemer, og individet hadde ofte inkorporert tilstrekkelig primær tillit til seg selv og omverden til å nå dette utviklingsnivået. I dag mangler mange unge for det første en farsfigur, og for det andre synes den tradisjonelle autoritative målestokk smuldret. Mennesket blir i stadig stigende grad usikre på mer og mer primitive nivåer og berøves den primære tilliten, fordi et karakterfast ontologisk grunnlag glimter med sitt fravær (Kirsner, 2003, p. 168). Allerede på tidlige tidspunkt kan man mangle en stabil plattform eller struktur som man kan forstå seg selv ut i fra, nettopp fordi samfunnets sosiokulturelle klima endrer seg så raskt. På tidlige utviklingstrinn trenger mennesker på sett og vis en bruksanvisning på livet, og tidligere var bruksanvisningen ofte mye tydeligere til stede. Det var simpelthen en tydeligere ramme rundt hvordan man ”burde” eller ”skulle” leve sitt liv. Sosiale koder, sedvaner, kjønnsrollemønster, plikter og livsprosjekter lå i større grad innbakt i menneskelivet på forhånd, mens i dag er mange av de tradisjonelle livspolitiske konvensjonene tilsidesatt i et moderne samfunn som hyller likestilling, valgfrihet og individualisme.
Det er veldig mye bra med den (post)moderne ”ideologien” som har avskaffet mye undertrykkelse, men som nevnt kan frihet, på et fortidlig tidspunkt, anstifte en grunnlegende usikkerhet i mennesket (ontologisk usikkerhet) og deretter blir det desto vanskeligere å bygge en solid selvfølelse og meningsbærende livsprosjekter på toppen av dette. Angsten vi her snakker om beskrives ofte som fremmedhet, diffus uro eller eksistensiell forvirring.
Sosiologer som Anthony Giddens (2003) beskjeftiger seg nettopp med modernitetens tveeggede karakter. Ekstrem utviklingsdynamikk åpner nye muligheter, men tilveiebringer også en høyst uoversiktlig verdenskoloni, hvor en ikke ubetydelig tvil pirker ved tilværelsens eksistensielle spørsmål. (se artikkelen: Postmoderne angst & identitetskrise ). Ontologisk sikkerhet refererer til den tillit mennesker har til sin selvidentitets stabilitet eller de omgivende sosiale og materielle handlingsmiljøers stabilitet. Ustabilitet, uklare rollemodeller og et hav av mulige og umulige livsprosjekter krevet at individet hele tiden velger sitt liv, men å velge krever også at vi har en viss grad av selvsikkerhet og følelse av oversikt og sammenheng. Denne friheten til å velge, som vi skatter så høyt, har altså sine ulemper når mennesket i utgangspunktet mangler den bunnsolide psykologiske grunnmuren i sin egen selvforståelse og selvfølelse. I slike tilfeller blir valgene en byrde som ikke sjelden fører til en ganske gjennomgripende livsangst. Den danske filosofen Søren Kierkegaard er kjent for sin antakelse om at angst er sekundene før man tar et valg. Når valgmulighetene økes, betyr det kanskje også at angsten øker?
Albert Camus (1913-1960) var forfatter og filosof med hovedinteresse for menneskets eksistensielle vilkår under ”total frihet”. I Sisyfos-myten (denne utg.1992) tegner Camus sitt bilde av vår eksistens og den absurde opplevelsen når livets store fortellinger frarøves sin gyldighet. Myten omhandler Sisyfos som dytter en stein opp på toppen av et fjell hvorpå den alltid ruller ned igjen. Camus forklarer at myten er tragisk fordi Sisyfos er skremmende klar over sitt forehavendes totale meningsløshet. Tidligere hvilte mennesket i troen på ideologier som rotfestet deres aktiviteter i en meningsfull kontekst. I følge Camus kan vi kanskje si at livslede er mangel på mytologi. Moderne tid har belyst, avklart, avslørt, demystifisert, desillusjonert, konstatert og demytologisert den menneskelige situasjon. I vitenskapens navn er mennesket og verden plukket fra hverandre. Psykoanalyse og sosiologi har lagt frem dystre rapporter som lodder den uutgrunnelige, ubevisste dybde i vår mangel på kontroll over egen situasjon.
Pessoa er en portugisisk forfatter i samme ånd. Han er smertelig klar over konsekvensene for mennesket som tar kalkulasjon og kvantifisering som konstituenter for rasjonalitet og realitet. ”Dekadence er det totale afkald på ubevidsthed; for ubevidsthed er selve livsgrundlaget. Hvis hjertet begyndte at tænke, ville det holde op med at slå” (1997a, pp. 17). Pessoa poengterer at vi ikke kan tro med vår fornuft. Det moderne menneskets ridderferd mot sannhet med fornuften som hærfører, vil møte en verden som slår tilbake med paradokser av umenneskelig størrelsesorden. Her oppstår visse psykiske klimaendringer, og Freuds hysteriske pasienter avløses av pasienter som lider av apati, relasjonsfattigdom, depersonalisering, ensomhet, demoralisering, tomhet og eksistensiell angst (Kirsner 2003, pp. 12-13). Individualisme og frihet er satt i høysetet, men for mange betyr det at selve fundamentet for en trygg eksistens vakler. De kollektive fortellingene om livets strabaser, som man tidligere brukte som ”dannelseshistorier” og ”livsveileder”, har mistet sin betydningsfulle posisjon, og dermed står individet i større grad alene med friheten til å velge selv (!) Vi har skrevet mer om psykiske lidelser og (post)modernisme i artikkelen som heter Personlighetsforstyrrelse som moderne angst på WebPsykologen.no.
Avantgarden og en rekke filosofer reiser såkalte ontologiske spørsmål som omkranser hva det vil si å eksistere. Pessoas mest kjente tekster er samlet i Uroens bok hvor han maler denne meneskelige og høyst moderne livslede i uendelige avskygginger. ”…hvem er dette mennesket jeg betrakter? Hvor mange er jeg? Hvem er jeg? Hva er dette gap som finnes mellom meg og meg?” (Pessoa, 1997b, p. 26).
Kilder
Camus, Albert (1992): Sisyfos-myten. Gyldendal, København
Kirsner, Douglas (2003). The schizoid world of Jean-Paul Sartre and R. D. Laing. Karnac, USA.
Pessoa, Fernando (1997a): Rastløshedens bog. Brøndums Forlag, Danmark.
Pessoa, Fernando (1997b): Uroens bok. Solums Forlag, Oslo.
Av Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no
Copyright © 2010 WebFilosofen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebFilosofen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
