Ateisten om forholdet til døden
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød & William Morrison
Troende stiller seg av og til undrende i forhold til ateistens perspektiver på døden. Det faktum at ateister ikke tror på et liv etter døden, er ofte det sentrale omdreiningspunktet for denne undringen. Ateisten hviler ikke i en betryggende tanke om at det venter en ny tilværelse på ”den andre siden”. Døden er slutten på livet, og på den måten betraktes ikke døden som noe annet enn rammen rundt livet. Ideene om at sjelen eller personligheten overlever kroppen og ”overføres” til en form for Paradis, er kanskje en mer attraktiv idé, men ateisten vil mene at slike ideer representerer et falskt håp og i mange tilfeller gjør mer skade enn godt.
Imidlertid er nettopp tankene om et liv etter døden et avgjørende ”salgsargument” for mange religioner. Prinsippet er ofte ganske enkelt; Den dagen man avgår ved død, kan man forvente seg enten straff eller belønning. Dette avhenger som regel av troskap til religionen og livsførsel i det livet man har levd. Kristne vil ofte mene at man er nødt til å tro på Jesus for å unngå fortapelse i helvete. Ikke alle tror på et helvete, men likevel er det er del kriterier som må oppfylles for å kvalifisere for en plass i et himmelriket. Noen religioner har ikke noe konsept om et helvete, men har andre ideer som besørger et liv etter døden. Blant annet er reinkarnasjon eller sjelevandring ganske vanlig i flere religiøse systemer.
Reinkarnasjon er i bunn og grunn en form for sjelevandring eller gjenfødelse. Ideen knyttes ofte til den hinduistiske doktrinen om karma, som er loven om konsekvens. Forestillingen om menneskets gjentatte liv finner man især innen hinduisme og buddhisme. Jødedommen, kristendommen og islam avviser normalt reinkarnasjon. De tror snarere at hver menneskelig unnfangelse og fødsel bringer en ny menneskesjel, og at den etterdødlige tilværelse for denne er evig og foregår i en form for paradis (eventuelt helvete dersom man ikke lever opp til kravene). Det finnes også flere andre verdensanskuelser som aksepterer reinkarnasjon. Blant annet rosenkreuzerne, antroposofer og mange brasilianske retninger beskjeftiger seg med ideer om gjenfødsel. Innen islam finnes sufigrupper som tror på reinkarnasjon, det samme gjelder en del religioner som er beslektet med islam, herunder druserne, alevittene og yezidiene. Poenget er uansett at døden ikke er enden på visa, og det er, om ikke annet, en svært tiltalende tanke for mange mennesker. Uansett hvor råttent og vanskelig livet kan være, uansett hvor tragiske situasjon har blitt, er det fortsatt håp dersom man holder ut til ”the bitter end” og er trofast til de kravene som stilles.
Mange mennesker er redde for å dø, og frykt er en mekanisme man gjerne drar veksel på i mange typer salg. På sett og vis er alt fra bilforsikring til medlemskap på treningssenter, fra antioksidanter til H1N1 (svineinfluensa) solgt med en viss appell til menneskers bekymring. Frykt er rett og slett en veldig effektiv faktor for å kontrollere og påvirke forbrukertrender. Å skape frykt blant mennesker, og deretter tilby en frelsende løsning, er det beste og eldste salgstrikset som finnes. Dersom du ikke trener, får du hjerteinfarkt og dør. Dersom du ikke spiser antioksidanter, får du kreft og dør. Dersom du ikke tror på Jesus, vil du brenne innerst i helvete den dagen livet er slutt. Med andre ord er det å skremme mennesker med fortapelse, og samtidig tilby en løsning, sannsynligvis det aller beste salgstrikset som finnes.
Problemet for ateister er at de opplever at denne straff og belønningspolitikken i forhold til gjenfødsel eller livet ”på den andre siden” representerer et falskt håp. De vil mene at uansett hvor attraktiv og tiltalende løgn kan være, er sannheten bedre. Den prisbelønnede og anerkjente evolusjonsbiologen Richard Dawkins poengterer dette ganske godt i et intervju med Sheena McDonalds på britisk fjernsyn:
McDonald: “Now a lot of people find great comfort from religion. Not everybody is as you are—well-favoured, handsome, wealthy, with a good job, happy family life. I mean, your life is good—not everybody’s life is good, and religion brings them comfort.“
Dawkins: “There are all sorts of things that would be comforting. I expect an injection of morphine would be comforting—it might be more comforting, for all I know. But to say that something is comforting is not to say that it’s true.” (Intervju på Channel-4 (U.K.) 15.08.94).
Ateister ser på historier om himmel og helvete som eventyraktige fortellinger som egner seg godt for barn. I noen sammenhenger kan det kanskje være etisk riktig å lyve for barn. Man kan si at bestemor har reist opp til englene eller at familiens hund har flyttet opp til Jesus, hvor han har det veldig bra. Men å fremholde en slik løgn ovenfor voksne, vil ateisten mene er uetisk og beheftet med store livspolitiske omkostninger. Og når en religion fronter et falskt håp som sitt grunnleggende argument, kaster det en slags mørk skygge over alle de positive elementene som også ligger innbakt i mange religiøse systemer. For ateisten blir alle de gode gjerningene, som utføres i religionens navn, tilsløret fordi den bakenforliggende motivasjonen virker suspekt. ”Gjør du dette fordi du bryr deg om meg, eller er du mest opptatt av å skåre nok poeng for på kvalifisere til en plass i himmelriket?” Dette argumentet diskuterer vi mer inngående i artikkelen som heter Moral og etikk uten religion.
Døden
Av og til kan det se ut som om døden fremstår som både mystisk og skremmende for mange troende, men fra et ateistisk synspunkt er ikke nødvendigvis døden så farlig. Når vi har klart å løsrive oss fra myten om udødelige sjeler og livet etter døden, er man i mye større grad i stand til å se døden for hva den er: Opphør av livet.
Som nevnt vil ateisten forstå døden som rammen rundt livet. I et slikt perspektiv er døden med på å gi livet mening og verdi. De som har stirret døden i hvitøyet, har ofte en annen evne til å sette pris på livets små og store øyeblikk dersom de får en ny sjanse. Per Fugelli er en kjent medisiner og samfunnskritiker som blant annet skriver om det han kaller lyspunkter ved døden i boken Døden, skal vi danse. Dette er en bok som utforsker dødens vesen, og den er skrevet av Fugelli i en periode hvor nettopp døden banket på hans egen dør. Fugelli sier selv at han ikke er religiøs i den forstand at han tror på sjelevandring eller himmel og helvete, men han legger til at han misunner de som hviler i slike ”betryggende” forestillinger.
”Når nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram følehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og nå. Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen – ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden.” (Fugelli, 2010).
Jeg har både lest og hørt Fugelli prate om døden, og det gjorde et formidabelt inntrykk. Han evner å bringe dette fryktede tabu inn i livet på en måte som ikke eskalerer angst, men skaper livsbevissthet. Han gir ingen lette utveier, han peker ikke mot et liv etter døden, men peker på hvor viktig døden er for livet her og nå. Døden, skal vi danse anbefales fordi den evner å gjøre døden viktig for livet på en finurlig og klok måte, uten at man må kjøpe et livssyn med evig liv garanti.
Livet begynner, og livet slutter. Det kan kalles en livslinje. Hver og en av oss begynte livet på et bestemt tidspunkt, og det kaller vi gjerne fødsel. Biologisk sett er ikke livets begynnelse så definert, men av praktiske årsaker må vi trekke opp noen linjer og plassere ut noen markører. Vi begynner altså livet ved fødsel. Før ”vi” var i live, var det ikke noe ”vi” å snakke om. Dette er ikke spesielt kontroversielt, og det er sjelden vi martres av tanken på at det fantes en tid hvor vi ikke eksisterte. Det påfølgende spørsmålet er så hvorfor vi er så bekymret for den andre enden av livslinjen. Er ikke døden simpelthen å vende tilbake til en tilstand av “ikke meg” slik det var før jeg ble født?
I ovenstående resonnement møter vi døden med logikk. Det er en simpel og logisk vurdering av ikke-eksistens, men logiske resonnementer tilfredsstiller sjelden våre følelsesmessige behov. Å presisere at tiden før og etter livet kan være av samme kaliber, gir oss kanskje ingen psykologisk støtte. Når vi prøver å tenke på vår egen død, er det få som makter og virkelig ta innover seg at livet kommer til å ta slutt. Likevel finnes det kanskje en måte å bygge bro over dette gapet mellom livet og døden. Innenfor psykologi er det noe som heter eksponeringsterapi. Det handler om at vi må våge å utfordre vår frykt. I forhold til døden, innebærer dette å se døden for hva den egentlig er.
Personlige erfaringer med et fenomen skaper trygghet. Mytene om livet etter døden kan utfordres på bakgrunn av det vi allerede har kjennskap til. Våre egne opplevelser er kanskje det eneste som kan være sterkere en de historiene mennesker forteller for å fange oss i sine åndelige og filosofiske systemer. La oss se på tre typer død vi allerede kjenner fra vårt eget liv.
Tre dødsfall vi allerede kjenner til
Til en viss grad kan vi kanskje skjerme våre barn fra døden som fenomen, men vi kan neppe nå voksen alder uten å se døden på nært hold. Enten det er en venn, et familiemedlem, et kjæledyr eller et påkjørt dyr i veien, har de fleste av oss førstehånds erfaring med hvordan døden ser ut. Og døden er alltid lik seg selv: livløs, ikkefungerende… død. Vi er sjelden bekymret for hva som skjedde med livskraften til det treet vi brenner på peisen. Det er like dødt som alt annet som dør, men døde trær er ikke beheftet med myter om et evig liv.
Det faktum at det kjøttet vi spiser til middag er drepte dyr, affiserer de fleste av oss i veldig liten grad. Vi klarer også å ignorere andre menneskers død når det foregår på avstand. Krig, sult og naturkatastrofer foregår hele tiden, men så lenge det ikke truer vårt eget liv eller våre nærmeste, klarer vi å beholde en følelsesmessig distanse til dette. Spørsmålet er hvorfor dødsfall hos våre kjære belaster oss med så mye smerte. Svaret er selvfølgelig enkelt: Det handler om følelser. Sorg er en kraftfull følelse som kan rammes oss både psykologisk og fysisk. De som har følt sorgens knusende tyngde, er ikke i tvil om at denne følelsen kan være overveldende.
Vi er sosiale vesener. Vi er empatiske. Vi føler smerte og sorg ved andres bortgang. På bakgrunn av dette er det beleilig å ha en teori om et liv etter døden. Denne typen religiøs metafysikk virker kanskje beroligende. Det stopper ikke nødvendigvis sorgen, men det kan gi den sørgende håp om gjenforening med den døde i himmelriket. Det forutsetter selvfølgelig at den avdøde har kvalifisert for paradis, og ikke brenner innerst i helvete.
Dersom vi tenker etter, er døden, som et opphør av samarbeidende celler, et helt vanlig fenomen som vi alle kjenner til. Vi har ikke en så inngående erfaring med det at vi virkelig kjenner vår egen død, men teknisk sett har vi dødd mange ganger. De fleste av oss har noen bilder av oss selv fra vi var små. Når vi ser på disse bildene, er det dypest sett en død person vi betrakter. Barnet på bilde eksisterer ikke lenger. De følelsene, tankene, behovene som barnet på bilde engang hadde, er på mange måter borte. Barnet ble erstattet av et litt større barn, og deretter et enda større barn, helt til du ble den personen du er i dag.
Dette er på mange måter en veldig underlig tanke. Tidligere versjoner av meg selv eksisterer ikke lengre. Alle de cellene som i dag utgjør min kropp er noen andre enn de cellene som utgjør barnet på bildet. Min størrelse, mine tanker og holdninger er forandret. Jeg er forandret. Det er kanskje en viss likhet mellom det jeg ser på bildet og den jeg er i dag, men denne likheten er ikke større enn den likheten som foreligger mellom meg og min datter. Dette er en type død som foregår så langsomt at vi ikke legger merke til den. Det er en død som foregår hele tiden. Jeg er ikke lenger den eksakt samme personen som jeg var i fjor eller i forrige uke. Hver tidligere meg har dødd, stille og uten forvarsel ble det borte. Det forsvant og ble til ingenting.
For de fleste av oss er ikke dette noe vi opplever som særlig trist, men dersom det virkelig går opp for oss, kan også denne typen død fremkalle triste følelser. Dersom man har små barn i barnehage, er det vanlig at de kommer hjem med en julegave som består av et dikt og barnets håndavtrykk. Diktet er skrevet av Inger Hagerup, og diktet er både trist og rørende nettopp fordi det synliggjør den stilltiende døden jeg forsøker å beskrive. Diktet går som følger:
Her er mitt lille avtrykk
så du kan huske, og forstå
hvor søte hender jeg hadde
den gangen de var små
Det hender du blir lei deg
fordi jeg er så liten
Jeg setter merker alle steder
og gjør deg ganske sliten
Men hver dag blir jeg større
Ja, en dag blir jeg stor
Og alle mine avtrykk
blir bare svake spor
Kan hende at dette heller ikke er noe overbevisende argument for at døden er en del av livet, men hva med det dødsfallet vi opplever hver kveld? Når du befinner deg i dyp og drømmeløs søvn, beholder du ingen minner eller selvbevissthet. Du kan ikke handle eller reagere, og tiden opphører å eksistere. For alt vi vet, opphører vi å eksistere i den dypeste søvnen. Når det kommer til vår egen selvfølelse og selvbevissthet, dør vi altså hver eneste natt. Og hvordan føles det? Det føles som ingenting. Det føles ikke. Det er som døden.
Du kan med rette påpeke at søvn ikke er det samme som død, men la oss si at du faktisk døde mens du var i en tilstand av dyp drømmeløs søvn. Det eneste som ville skje, var at du forble i en tilstand av ikke-eksistens for alltid. Hypnofobi er betegnelsen på frykt for søvn eller frykt for å sovne. Hypnofobi forekommer først og fremst i visse perioder i barneåren da barnet er opptatt av tanker om døden. Her kan man kanskje si at barnet fornemmer likheten mellom søvn og død, og hypnofobi skriver seg fra frykten for å ikke våkne igjen. Alternativt er man redd for å dø mens man sover. Selv om hypnofobi er et fenomen som eksisterer, er mer generell bekymring for døden et langt vanligere fenomen. Stort sett blir vi vant til ”å dø når vi sover” . Vi venner oss til å miste all form for selvbevissthet noen timer hver natt, og de fleste av oss blir ikke videre stresset av dette. Hva så om vi forholdt oss til døden på samme måte som vi forholder oss til dyp søvn, ville ikke det vært mye bedre? Hadde vi ikke vært bedre tjent med en forståelse av døden som en naturlig måte å forlate livets bekymringer på? Akkurat slik vi forlater livets uroligheter i det vi beveger oss fra drøm til drømmeløst ingenting hver natt. Døden som en dyp og drømmeløs søvn, ingen himmel, intet helvete, ”no nothing at all”.
Livet
For en ateist er livet for de levende. Livet kan også fremstå mer dyrebart fordi man ikke klamrer seg til et håp om et liv etter døden. Døden er ikke noe som man trenger å frykte, men snarere akseptere som den naturlige slutten på en biologisk prosess. Det samme gjelder for planter, vegetasjon, dyr og menneske.
For ateisten er sorg et uttrykk for tap, og sorgen føles like hjerteskjærende og smertefull som hos den troende, men ateistens sorg er begrunnet, og ikke avstumpet av løgner. Ateister er villige til å lide av hjertesorg med åpne øyne. Som voksne mennesker blir livet rikest når vi våger å føle. Selvutvikling handler ikke om mer positive følelser, mer håp og glede. Selvutvikling handler om mer sorg og mer glede. Det handler om å våge og føle, og det handler om evnen til å håndtere de følelsene som nettopp gir livet sin farge og mening. Og ærlig talt, er ikke livet mer verdifullt når det får lov til å stå alene, istedenfor å være et slags kvalifiserende vorspiel i forkant av en mystisk evighet?
Relaterte artikler finner du under kategorien ateisme.
Anbefalt litteratur
Irvin D. Yalom er en kjent psykiater fra Stanford University. Et av hans større faglige hovedverk heter Eksistensiell psykoterapi. Denne boken gir en dyp innsikt i både filosofi og psykologi. På mange måter presenterer Yalom selve essensen ved menneskets væren og menneskets vanskeligheter. Han skaper en mesterlig og kreativ syntese av ulike teorier om menneskets tilværelse, og på mange måter skjærer han eksistensen inn til beinet. Han viser hvordan mennesket dypest sett konfronteres med fire grunnleggende bekymringer: Det er ensomhet, meningsløshet, frihet og død.
I mitt virke som psykolog har Yalom vært en av de store inspirasjonskildene, kanskje nettopp fordi han stadig er opptatt av de ”store spørsmålene”. I så henseende vil jeg også nevne boken som heter Religion og psykiatri. ”Religion? Jeg? Du vet jo at jeg betrakter meg selv som praktiserende ateist,” svarte Dr. Irvin D. Yalom da han ble tildelt Oscar Pfister-prisen av komiteen for religion og psykiatri – som kvitterte med å mene at Yalom nettopp har viet sitt liv til religiøse og eksistensielle spørsmål. Yalom skriver mye om å møte de eksistensielle grunnvilkårene, og kanskje spesielt døden, ansikt til ansikt. Frykt, angst og uro er noe som tar bolig i mennesket som flykter, og Yaloms terapeutiske virke handler veldig ofte om å hjelpe mennesker til å finne ro og balanse uten å være ”på rømmen”. Ordet terapi stammer fra det gammelgreske therapon og betyr ”en som står til tjeneste og hjelper en annen”. Ordet religion er knyttet til religare som tilsier at ”noe bindes sammen”, og muligens er det på bakgrunn av dette man kan finne fellesnevneren mellom psykoterapeutiske og religiøse spørsmål: om angsten for døden og sosial isolasjon, om frihet og meningen med livet.
Jeg er selv en stor tilhenger av det Yalom skriver av både fagbøker og skjønnlitterære verk om psykoterapi og andre eksistensielle spørsmål. I denne sammenheng, nemlig rundt tema død, vil jeg anbefale en av hans siste utgivelser som han har kalt Å stirre på solen – om å overvinne frykt for døden. Denne boken handler igjen om ett av menneskehetens universelle temaer: altså vår dødelighet – og den eksistensielle smerten som de fleste av oss opplever ved å betrakte døden – som om den er alt og den er intet. Ja, det er svært ubehagelig å stirre på solen. Det tåler man ikke lenge av gangen. Det gjør vondt når øynene svir og begynner å renne – og blikket må vendes bort. Å kunne stirre på døden, møte din egen dødelighet, kan være avgjørende for hvordan du velger å leve livet videre: Hvordan du kommuniserer med dem du er glad i – og med deg selv. Og hvordan du kan bøte på den allmenngyldige opplevelsen av å ikke ha fullført det som skal til for gjøre livet rikere og mer komplett.
Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
& William Morrison
WebFilosofen.no
Copyright © 2011 WebFilosofen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebFilosofen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
