Webpsykologen - Psykologi på Nett

Er vi bare biologi – Ingen sjel?

Skrevet av: Sondre Risholm Liverød

Bevissthet mellom religion og vitenskap

 

Vi har alle sammen en inngående kjennskap til vår egen bevissthet, men likevel kan vi ikke forklare fenomenet på en måte som tilfredsstiller akademiske krav og vitenskapelige standarder. Hva er bevissthet? Er vi bevisste fordi vi har en sjel, eller er vår selvbevissthet et boprodukt av en kompleks elektrokjemisk hjerne? Som menneske har vi en opplevelse av å være noe helt spesielt. Ofte betrakter vi oss ikke bare som en del av naturen, men som et ”åndelig” vesen med en særegen stilling som overgår naturens alminnelige lovmessigheter. Vi er ikke bare biologi, men biologi med spiritualitet. Innenfor vitenskap har man et problem når det kommer til bevissthet. Naturvitenskapen snakker om årsak og virkning, og av og til kan det virke som om det fargeriket mennesket ikke lar seg forklare på denne måten. Hva gjør vi da? 

Kanskje er det på bakgrunn av dette at religion har tatt denne særegne menneskelige kvaliteten (bevissthet) og kalt den for sjel. Første paragraf i den religiøse genese proklamerer at Gud beriket verden med sin ånd: ”Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.” (1. Mosebok, kap. 1 vers 27). På seks dager skapte Gud verden og ga menneskene en sjel som den bærende ånd i sitt univers. I en sær detalj beskrives det faktisk eksplisitt at Gud blåste sin ånd inn i nesen på Adam: ”Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.” (1. Mosebok, kap. 2, vers 7). 

Bevissthetsfilosofi og forskning er et enorm felt med et hav av meninger som adresserer bevissthetens natur fra forskjellige ståsteder. Enkelte teoretikere innen nevropsykologi velger å sno seg rundt hele problemet ved å si at bevissthetsbegrepet er lite pragmatisk eller rett og slett et ikkeeksisterende problem vi selv har konstruert. De hopper dermed bukk over hele fenomenet fordi det er så fryktelig vanskelig å håndtere. Isteden lener man seg til den etablerte naturvitenskapen og forfekter at menneskehjernen ikke er annet enn en kompleks maskin vi med nok resurser og tid kan kartlegge fullt ut. Den britiske fysiker og biologen, Francis Crick, formulerer det slik: ”You`re nothing but a pack of nevrons”. Her rippes mennesket for all form for subjektivitet og underlegges et vitenskapelig kausalt univers.

I et slikt lys settes mennesket i et evolusjonsperspektiv hvor subjektivitet eller bevissthet reduseres til et biprodukt av komplekse kjemiske prosesser som i utviklingens forløp legger grunn for den sofistikerte biologiske organisme som kalles mennesket. Denne objektive vitenskap beskriver verden i en terminologi som utelukkende fokuserer på romlig fordeling av dynamiske potensialer som influerer og opptar plass, uten noen som helst referanse til farger, lyder, følelser, antakelser, meninger og tanker som den menneskelige bevissthet unektelig er praktfullt beriket av (Shear, 1997). Likeledes er den genuine kvaliteten av menneskets subjektive oppmerksomhet sannsynligvis av en ganske annen natur enn de fargeløse, lydløse, bevisstløse, romlige og temporale strukturer som beskrives av rent funksjonalistisk vitenskap, eller…?

 

You`re nothing but a pack of nevrons…?

I følgende skal vi ta for oss Francis Crick sin strengt vitenskapelige beskrivelse av menneskets psyke eller bevissthet. Crick var en anerkjent britisk fysiker og biolog. Han er berømt for å ha bidratt til oppdagelsen av DNA-molekylets struktur, og han har mottatt nobelprisen i fysiologi og medisin. Dette er men andre ord ingen lettvekter, og hans teori på menneskets bevissthet er ganske finurlig, men holder den mål? Kan mennesket forklares i vitenskapens navn?

Crick forbindes alminneligvis med oppdagelsen av DNA, men også får den såkalte forbløffende hypotese hvor han på bastant vis hevder at: ”You are nothing but a pack of nevrons” (Crick, 1994, p.2). Crick og Koch argumenterer for at det beste bud på bevissthetsspørsmålet er å eksplorere bevissthetens nevrale korrelater eller de prosesser i hjernen som er tettes knyttet til bevissthetsfenomenet. Videre må man undersøke hvordan disse henger sammen med nevroner i andre regioner av den cerebrale cortex. Crick og Koch understøtter sin teori med en ganske utmerket beskrivelse av prosessene vedrørende en mental representasjon og den korresponderende nevrale organisering i hjernen. De vil komme under huden på bevissthetens finurlige vesen med utgangspunkt i et eksempel på visuell persepsjon som jeg her vil forsøke å gjengi i en kortversjon (Crick & Koch, 1997).

På hvert nivå i hjernen vil den visuelle informasjon omkodes på en slags semihierarkisk måte. Ganglion cellene i retina respondere på lys. Nevroner i den primære visuelle cortex er mottagelige for og behandler først og fremst lineære trekk og kanter, mens nevroner høyere oppe foretrekker bevegelige konturer. Enda høyere oppe finner vi de nevrale grupper som reagerer på ansikter eller andre familiære objekter. Øverst i hierarkiet sitter de nevronene som projiserer informasjonen til de premotoriske og motoriske strukturer i hjernen, hvorpå nevroner avfyres og initierer atferd som for eksempel tale eller en hurtig manøver for å unngå å spasere rett i en hundebæsj. Ved et eventuelt slag eller andre hjerneskader, kan personen miste evnen til å gjenkjenne familiære ansikter rent bevisst, noe som kalles prosopagnosia. Personen kan i verste fall ha problemer med å identifisere sitt eget ansikt, men samtidig være i stand til å gjenkjenne et ansikt som et ansikt. Disse personene vil oppleve merkverdige problemer i sosiale sammenhenger. Det blir vanskelig å handle eller beskrive sine opplevelser av verden på en adekvat måte, noe som unektelig vil føre til forstyrrelser i deres sosiale sfære.

For overhodet å kunne beskrive en subjektiv opplevelse, må den pågjeldende informasjonen følgelig forsendes til det motoriske output området i hjernen hvor opplevelsen er tilgjengelig for verbalisering eller annen form for adferd. En slik oversendelse involverer alltid omkoding av informasjon, slik at den eksplisitte informasjon uttrykt av de motoriske nevroner er relatert, men på ingen måte identisk, med den informasjon uttrykt gjennom avfyring av nevroner assosiert med eksempelvis en fargeopplevelse på ulike nivåer i det visuelle hierarki. Praktisk sett er det således umulig gjennom ord og ideer å tilkjennegi en subjektiv opplevelse fullstendig eksakt. Det er imidlertid mulig å anskueliggjøre forskjellen mellom ulike subjektive opplevelser. Eksempelvis kan man godt skjelne mellom rød og oransje. Dette er mulig fordi differanser på de øverste nivåer i de visuelle corticale områder vil medføre forskjeller på det motoriske stadiet (Crick & Koch, 1997).

Ovenstående impliserer derfor at vi aldri kan formidle den subjektive kvalitet ved en opplevelse fullstendig eksakt, men vi kan beskrive den i relasjon til andre nærliggende opplevelser. Dette er svakheten ved førstepersonsperspektivet, og det er grunnen til at mange mener at vitenskap ikke kan basere seg på førstepersonsfortolkninger av tilværelsen. På en annen side vil naturvitenskapens såkalte objektive resultater også bearbeides i forskerens psykiske apparat, hvorpå informasjonen også i dette tilfelle vil være gjenstand for en informasjonsforedling i vitenskapsmannens private bevissthetsmaskineri.

 

Bevisstheten som en gigantisk erfaringsfabrikk

Den nevrobiologiske bevissthetsteorien til Crick og hans kollega, Koch, kan lett gi oss forestillinger om hjernen som en gigantisk fabrikk som importerer, foredler, organiserer og responderer på erfaringer eller informasjon. Hjernen er simpelthen en ”erfaringsfabrikk” med 1 billion ansatte nerveceller. Disse nervecellene har sine spesifikke oppgaver, men de avholder i tillegg en del samarbeidsmøter. Denne møtevirksomhet er forholdsvis omfattende og sørger for omtrent 100 billioner kontaktpunkter for å sikre en god samhandling på fabrikken. På min arbeidsplass er det omtrent 70 ansatte, og det hender rett som det er at vi sliter med samarbeidsproblemer. At bevissthetsfabrikken er så velorganisert til tross for en arbeidstokk på 1 billion, er prisverdig og nesten litt mirakuløst. At det av og til forekommer feiltolkninger og enkelte forstyrrelser, er vel ikke mer enn man må regne med. Det er alltid litt svinn på store bruk. Men hvem er egentlig sjef for denne gigantiske bevissthetsfabrikken? Vel, den jobben hviler kanskje på hvert enkelt individ. Vi har alle en slik fabrikk i hodet, og kanskje kan vi påberope oss stillingen som administrerende direktør. Den som ikke blir litt svett av tanken på å lede en arbeidstokk på denne størrelsen er sannelig beundringsverdig uredd.

 

Hvordan oppstår mening?

At noe virker meningsfullt er ganske blant de fenomenene som synes å være av subjektiv karakter. Man kan ikke kategorisk si at noe har eller ikke har mening, og man kan ikke forfekte at noe er meningsløst i objektiv forstand. Mening er knyttet til individet, og dermed er det ikke objektivt, men subjektivt. Av den grunn kan man assosiere mening til noe personlig, individuelt og metafysisk, altså ikke noe som kan forklares eller regnes ut med vitenskap? Spørsmålet er dermed hvordan Crick og Koch kan forklare dette fenomenet i sine mekaniske teorier.

Crick og Koch påstår at mening er noe som fremkommer fra forbindelsene mellom de forskjellige representasjoner spredt utover det corticale systemet i et enormt assosiasjonsnettverk. Problemet relaterer seg således til følgende problemstilling: ”In what sense can nevrons that explicitly code for face be said to convey the meaning of a face to the rest of the brain?” (Crick & Koch, 1997, p.239). En slik egenskap må nødvendigvis relatere seg til cellenes projektive felt og deres mønster av synaptiske forbindelser. For eksempel vil nevroner som reagerer på ansikt, kanskje forbindes med nevroner som initierer at vi uttaler navnet på den persiperte personen, mens andre tilknyttede nevroner gir oss assosiasjoner til erindringer vi har vedrørende den aktuelle persons, mens andre nevroner hjelper oss å gjenkjenne vedkommende på stemmen. En person som tidligere i sitt liv har opplevd å bli ranet av en mann med bart, kan risikere at bevissthetsfabrikken senere kommer til å assosiere alle menn med bart som farlige, noe som er et typisk eksempel på bevissthetsfabrikkerte feiltolkninger som kan forstyrre en livsførsel ganske betraktelig. Det finnes tross alt mange menn med bart som ikke er kriminelle. På tross av forekomsten av enkelte feilassosiasjoner, må man virkelig beundre den enormt kompliserte samhandlingsprosessen som foregår mellom de spesialiserte nervecellene. I følge Crick og Koch er det på grunn av fabrikkens sofistikerte samarbeidsprosesser at livet får sin ”mening”. Hmmm…?

Bevissthet og hjernebølger

Mer eksplisitt i forhold til bevissthet, kan vi si at Cricks og Kochs antakelse sentreres om en 35-75 hertz neural oscillasjon i den cerebrale cortex, som de altså hevder er bevissthetens basis. Her er det snakk om frekvensen på hjernebølger. Deres påstand understøttes av at hjernebølger som svinger på en frekvens mellom 35-75 hertz etter alt å dømme korresponderer med oppmerksomhet i flere forskjellige modaliteter. Dessuten postulerer de at svingningen mellom 35 og 75 hertz fasilliterer den mekanisme som sammenbinder separat representert informasjon fra ulike modaliteter til en helhet. Det er egenskapene til de nevroner som avfyres samtidig, som bestemmer hvilket bevissthetsinnhold man har fra det ene øyeblikket til det andre. De klynger av nevroner som er aktive over terskelverdien, vil utkonkurrere andre mindre aktive klynger (Crick & Koch, 1997). Det betyr at de nevronene som til enhver tid ligger innenfor bevissthetsfrekvensen utgjør vår bevisste oppmerksomhet. De nevronene som arbeider på lavere eller høyere frekvens ligger dermed i skyggen av den bevisste oppmerksomheten.

 Når det gjelder vårt mentale liv, vil altså den ovenstående fortelling om nevroner utgjøre hele den kausale basis for vår bevissthet. Nevronenes adferd i form av økning og reduksjon i avfyringshastighet (frekvens), er rett og slett bevisstheten. Det kan godt være at Crick og Koch har rett med hensyn til at bevisstheten er korrelativ med nevroner som avfyrer med en hastighet mellom 35 og 75 hertz, men om det er akseptabelt som en uttømmende forklaring på bevissthetsfenomenet, vil jeg betrakte som et åpent spørsmål.

 

Konklusjon

Crick og Koch presenterer oss for et fullstendig monistisk materialistisk syn på bevisstheten, hvor vi til syvende og sist ikke er annet en ansamling av nevroner. Denne påstand refereres til som forbløffende i mye av litteraturen på området, men om den i virkeligheten er så hårreisende og forbløffende, skal være usagt. I den samme nevro-reduksjonistiske avdeling vil vi saktens også finne teoretikere som sannsynligvis ikke vil synes at Cricks hypotese er særlig oppsiktsvekkende, men snarere betrakte dette bud som et skritt i riktig retning. Eksempelvis vil Roger Penrose mene at vi på nevral basis allerede opererer med for store størrelser. Han vil således foreslå at vi skjærer enda lenger ned og forklarer bevisstheten som et kvantemekanisk fenomen. På motsatt vis vil teoretikere som Edelman forfekte at nevroner er en for liten størrelse for de fleste funksjoner og derfor anse det funksjonelle element som ”nevrale grupper” (Searle, 1997). Diskusjonen går her på hvilket detaljnivå man skal legge sine undersøkelser. Alle er imidlertid enig om at vi er en ansamling av pliktoppfyllende nevroner, og når disse gjør jobben sin, opplever vi mening og sammenheng i tilværelsen. I denne teorien er det ikke plass til verken ånd eller sjel. En godt fungerende bevissthetsfabrikk gir gode produkter, og det er disse produktene som gir oss en illusjon av å være noe helt spesielt. Men dette spesielle skal ikke forstås som et ”åndelig” fenomen som spøker på bevissthetsfabrikken, og eventuelt reiser opp til himmelen når fabrikkens stanser sin produksjon. Denne teorien er monistisk fordi man her ikke tror på det «kartesianske spøkelset».

Relaterte artikler

Kilder

Crick, F. (1994), The Astonishing Hypothesis, Scribners, New York.

Crick, F. & Koch, C. (1997): Why nevroscience may be able to explain consciousness.I: Shear, J (ed); Explaining consciousness – the ”hard” problem. A Bradford Book, USA.

Searle, J. R. (1997): The mystery of consciousness. Granta Books, London

Shear, Jonathan (Edit) (1997); Explaining consciousness – the ”hard problem”. A Bradford Book, USA.

 

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no

/ Del via e-post

Kommentarer!

3 kommentarer

  1. Mennesket idag sies å bare bruke 9 % av hjernen men hva med de andre 91 prosentene?

    Bevisstheten er det mest avanserte produktet hjernen noen gang har produsert. Kanskje det er det de 91 prosentene går til.

    Alt går på logikk. Vi vil løse mysteriet om bevisstheten på nøyaktig samme måte som vi løste mysteriet om følelser. Vi skal gruble og studere helt til vi ser logikken som ligger og venter fremfor oss.

    Skrevet av Jon Andreas Mortensen den 26.11.2011 kl 02:00

  2. Sjelen er en del av mennesket, men åndelighet er noe som har mer med bevissthet å gjøre. Sjelen som kan være , personlighet, vårt liv, eller hele skapningen . Så når mennesket dør så dør også sjelen.

    Skrevet av Gustav Koi den 15.11.2016 kl 12:08

  3. ”Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.” (1. Mosebok, kap. 1 vers 27). ”Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.” (1. Mosebok, kap. 2, vers 7). 
    Ja slik gikk det til, og det bilde var at mennesket ble utstyrt med de viktige egenskapene som Makt ,visdom, rettferdighet og ikke minst kjærlighet. og han ble så en levende skapning, eller en levende sjel, som også noen oversettelser bruker, som er det samme som skapning. Altså Adam fikk ikke en sjel, eller han fikk ikke en skapning, men ble til en levende skapning, eller sjel.
    Dessverre, så har mange villedet andre med at mennesker har en udødelig sjel som er skilt fra kroppen, men det finnes ikke et eneste sted der bibelen fremstille sjel med noe som er adskilt fra det biologiske menneske. Men sjel er blitt forvekslet med ånd, eller ånde. Samme ord som livspusten som Gud blåste inn i nesa på Adam, slik at han begynte å leve. Når han døde , så ga han fra seg livspustene , eller oppga ånden , og livet tok slutt.

    Skrevet av Gustav Koi den 05.01.2017 kl 19:35

Hva er din mening? Legg igjen en kommentar

Motta oppdateringer på diskusjonen via e-post