Evolusjonsteori versus religion
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød
I 1859 gir Charles Darwin ut boken Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen (denne utg. 1998). Dette verket står fremdeles som en av de mest banebrytende bøkene gjennom idéhistorien. Darwins evolusjonsforklaringer står i direkte motsetning til religiøse antakelser om menneskenes opprinnelse. I følge evolusjonslæren skal mennesket betraktes naturlig og nøytralt på samme måte som andre levende vesener. Evolusjonære forklaringer plasserer mennesket i en naturvitenskapelig verden fremfor en guddommelig verden, og slikt vekker oppsikt hos mennesket som har trøstet seg med guddommelige ideer i mange hundre år.
Darwin skriver artenes opprinnelse omtrent i samme periode som Nietzsche tar livet av Gud (blant annet i Slik talte Zarathustra 1883-1885, denne utg. 1962). Bevismaterialet for menneskets evolusjonære opphav blir stadig større, og store deler av filosofien angriper den religiøse metafysikken med overbevisende argumenter, men likevel ser det ut til at Gud overlever (!) Man ville forvente at Darwins evolusjonslære og naturvitenskapelige beskrivelse av mennesket innbyr til en kraftig revurdering av den religiøse skapelsesberetningen. I dag finnes det et arsenal av vitnesbyrd som understøtter Darwins teorier. Geologien har dessuten fremskaffet ubestridelige beviser som fastslår at jorda er mye eldre enn det den bibelske skapelsesberetningen anslår. Likevel beholder mange mennesker sin tillit til de religiøse fortellingene og avviser en utviklingsteori basert på naturlig utvelgelse.
I kristen tro fremstår mennesket som kronen på Guds verk, og det er angivelig det eneste vesenet som er skapt i hans bilde. Spørsmålet er dernest hva som gjør oss til mennesker? Hva er spesielt med homo sapiens (fra latin: ”tenkende menneske”)? Dette spørsmålet har vi drøftet i flere artikler her på WebFilosofen, og sånn sett har vi vel landet på et svar: Mennesket går på to bein, kan manipulere gjenstander, bruke redskaper og det har en velutviklet hjerne som er i stand til abstrakt tenkning, språk og selvinnsikt. Sistnevnte er egenskaper vi forbinder med bevisstheten, og derav er det bevisstheten som stadfester vår helt spesielle menneskelighet. Under sitt doktorgradsarbeid ved Center for Naturfilosofi og Vitenskapsstudier på Niels Bohr Institutt i Danmark skrev Theresa Schilhab (2000):
”Efter min mening er den uudtalte antagelse, at idéen om bevidsthed distancerer os fra resten af organismerne. Bevidsthed er alt det, som gør den menneskelige art til den menneskelige art. (…) Intuitivt anser vi bevidsthed for at være indblandet i alle former for menneskelig aktivitet. Man kan endda skærpe påstanden til, at bevidsthed er ansvarlig for alt, hvad der er menneskelig.” (p. 51).
Spørsmålet er således hvordan denne typen bevissthet har kommet til å eksistere. Evolusjonsteorien har en rekke bevis for at mennesket, på lik linje med andre organismer, har gått gjennom en evolusjonær utvikling. Det betyr at vi som rase har utviklet oss fra mer primitive eller opprinnelige nivåer av eksistens til den psykologiske og fysiologiske fasongen vi har i dag. Det forutsetter en langsom adaptiv prosess hvor vi føyer oss inn i tilværelsen som en levende organisme med en egen utviklingslinje. På denne måten stiller vi på like fot med andre organismer som har sin spesielle utviklingslinje. Menneskets form for bevissthet betraktes som et resultat av evolusjonær utvikling, og ikke som et resultat av guddommelig skaperkraft som plutselig plasserte to mennesker i Edens hage.
Evolusjonsbiologen Richard Dawkins er en fremragende vitenskapsmann med en særlig ekperrtise på Darwin og evolusjon. I dokumentaren ”The genius of Charles Darwin” (2008) forklarer Dawkins hvordan evolusjon og naturlig seleksjon virker, hvordan vi vet at det er en sannferdig utviklingsmodell, og samtidig kommenterer han det faktum at evolusjonsteorien fremdeles benektes av enkelte mennesker og grupper rundt om i verden. Dette kuriøse faktum, at mennesker blir mer innbitte i sin tro i møte med ubestridelige motargumenter, er ganske underlig, men åpenbart en funksjon ved våre psykologiske forsvarsmekanismer. Vi skjermes rett og slett fra innspill som skaper for store omveltninger i vår idéverden, og på den måten unngår vi eksistensiell angst. Evolusjonslære er ikke bare en hypotese eller en ubekreftet teori, det er en forklaringsmodell som baserer seg på en enorm mengde empirisk og etterrettelig data. I et intervju i desember 2004 uttaler Dawkins følgende om denne saken; “among the things that science does know, evolution is about as certain as anything we know” Da journalisten, Bill Emoyers, følger opp med et spørsmål om hvorfor evolusjonslæren likevel kalles en teori, har Dawkins følgende å si; ”evolution has been observed. It’s just that it hasn’t been observed while it’s happening.” Han legger til at “it is rather like a detective coming on a murder after the scene… the detective hasn’t actually seen the murder take place, of course. But what you do see is a massive clue… Huge quantities of circumstantial evidence. It might as well be spelled out in words of English.” Spørsmålet er om evolusjonsteori kan gjøre regnskap for det særskilte menneskelige. Kan vi forklare menneskets kompleksitet, kreativitet, tanker, følelser og subjektive opplevelsesverden i lyset av evolusjon og tilpasningsmekanismer? Dawkins er i alle fall overbevist om at dette lar seg gjøre.
Innenfor evolusjonsteori betrakter man menneskets psyke eller bevisstheten som et hensiktsmessig redskap i forhold til å manøvrere seg gjennom den virkeligheten vi lever i. Dette har skjedd gjennom en utvikling hvor de som hele tiden har vært best tilpasset den aktuelle tilværelsen har overlevd og reprodusert seg. Dermed blir de mest hensiktsmessige kvalitetene overlevert til neste generasjon. Evolusjonen former organismen i overensstemmelse med de mulighetene som finnes for tilpasning. De genetiske tilfeldighetene som viser seg å ha en eller annen fordel vil overleve og videreføres. Evolusjonen bygger alltid på det gamle materialet og ingenting blir forkastet, men enkelte egenskaper og biologiske attributter kan omformes slik at de gradvis tjene nye funksjoner.
Det er slik evolusjonsteorien forstår mennesket: Vi står alltid på skuldrene til de forrige organismene. Vi har vokst frem som resultat av en bestemt utvikling innenfor en bestemt nisje av tilværelsen, og på et slikt grunnlag er det ikke noe spesielt med oss. Akkurat her vil representanter for noen av de religiøse verdenssynene anklage evolusjonsteorien for blasfemi og mangel på respekt for Guds skaperverk. Mennesket er skapt i Guds bilde, hevder de, noe som utelukker at vi er resultatet av enkelte vellykkede mutasjoner hos våre forfedre. Forestillingen om at vi er som vi er på grunn av tilpasningsdyktige egenskaper innleiret i vårt arvemateriale, avvises fordi det reduserer vårt ”eksistensielle herredømme”. De religiøse ideene vil ikke gi slipp fordi mennesker har investert enormt mye i tanken om å være jordas viktigste representanter for en guddommelig kreasjon. Tilegnelse av kunnskaper, utvikling av begreper, teorier, tanketradisjoner og teknikker er menneskenes forsøk på å få intellektuelt overtak på omgivelsene og livets krumspring. Religiøse skrifter har hatt en enorm innflytelse som teoretisk rammeverk for menneskets forståelse av seg selv og sin plass i den komplekse tilværelsen. Når det dukker opp nye kunnskaper, begreper og fakta (eksempelvis evolusjonsteori) kan det oppleves ganske besværlig og vondt for enkelte.
Ny innsikt betyr at vi må oppgi eller modifisere gammel tro og praksis. Når den gamle troen er noe vi eier trygt som et fortrolig livsverktøy, vil motstridende ideer møtes med motstand. En aksept av evolusjonsteorien krever at man oppgir den kristne skapelsesberetningen, og det vekker både protest, raseri, frykt og fortvilelse. Psykoanalytikeren Tom F. Main (1966) sammenligner det med en sorgprosess. Han beskriver både en tristhet og en bitter lengsel etter de gode gamle ”ideene” når ny kunnskap tvinger seg på. Enkelte ganger etablerer vi så mye forsvar og motstand mot ny kunnskap, noe som forårsaker at innsikten ikke blir akseptert eller får fotfeste i menneskers tankegang, og nettopp det synes å være tilfelle med evolusjonsteori. ”Det er vel kjent i vitenskapens historie at jo mere nye kunnskaper forstyrrer en gammel etablert orden, jo mere motstand vekker de.” (Main, 1966).
Kilde
Darwin, Charles (1998). Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen. Bokklubben dagens bøker.
Dawkins, Richard (2008). The genius of Charles Darwin. TV dokumentar på Channel 4, UK.
Dawkins, Richard. Intervju med Moyers, Bill (3 December 2004). “Now with Bill Moyers”. Public Broadcasting Service. http://www.pbs.org/now/transcript/transcript349_full.html#dawkins. Hentet 2006-01-29.
Main, Tom F. (1966). Kunnskap, læring og mangel på tenkning. Oversatt av Jörstad, Jarl fra et foredrag holdt på ”The Australian and New Zealand College of Psychiatrists”, to the Third Annual Congress of the College at Sidney, New South Wales. Publisert i forkortet utgave i: The Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, nr. 2, pp. 64-71.
Nietzsche, Friedrich (1962). Slik talte Zarathustra. Fakkel Bok, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
Schilab, T. (2000): Den bio-logiske bevidsthed –en historie om bevidsthedens natur. Forlaget Fremad A/S, København.
Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Copyright © 2010 WebFilosofen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebFilosofen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
