Psykedeliske stoffer og selvutvikling
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød
Man mener at psykedeliske substanser forandrer tankeprosessene og påvirker vår persepsjon på helt spesielle måter. Det impliserer videre at slike stoffer kan åpne for psykens uante evner. Slike stoffer endrer våre opplevelser på en slik måte at psyken rett og slett hensettes til en bevissthetsmodus som er kvalitativ annerledes enn den vi normalt sett orienterer oss etter. I boken The door of perception av Aldous Huxley (1954) introduseres en antakelse om at psykedeliske medikamenter på sett og vis lammer de mekanismene som filtrerer våre inntrykk. På denne måten tar vi altså innover oss aspekter ved opplevelsene som ellers ville unndratt seg vår oppmerksomhet. Under påvirkning av slike stoffer blir ikke inntrykkene sensurert av ”sosiale føringer” i samme grad som før, men oppleves snarere på en direkte og umediert måte. De Ropp (1968) oppsummerer stoffenes evne til å fjerne eller ”frigjøre” mennesket fra den konvensjonelle opplevelsesverden og koble dem inn i en såkalt ”opplyst” modus.
“All this evidence leads to the conclusion that these drugs, so different in chemical composition, operate through a common mechanism and bring into action a capacity present in the human psyche but not ordinary used. This power can be defined as the power to transcend temporal limitations, verbal definitions, the limitations of name and form. When P.D. Ouspensky was gathering the material for his chapter “Experimental Mysticism” in A New Model of the Universe, he too used psychedelic drugs (mainly opium). He expressed the essence of this experience in a single sentence: “Think in other categories.” This is the hallmark of the state of higher consciousness. Somehow these chemicals release the awareness from certain fetters that ordinarily bind it. The doors of perception are cleansed. The taste of the infinite is obtained. The isolated awareness, imprisoned in the illusion of its ego-sense, is suddenly liberated from its fetters. Ecstasy is the result, for ecstasy means nothing more or less than standing outside of oneself. A man dies at one level and is reborn on another.” (1968, denne utg. 1974, p. 41).
Dersom narkotiske stoffer åpner døren til høyere bevissthetsformer med spirituelle kvaliteter, noe som ligner den tilstanden buddhistiske munker tilstreber gjennom et helt liv med meditasjon og streng selvdisiplin, så vil det være vanskelig å argumentere mot bruken av slike stoffer. Dersom en kjemisk nøkkel kan stimulere menneskets uforfalskede psykologiske egenskaper, og således hjelpe oss opp på et slags ”overmenneskelig” nivå av selvutvikling, uten at dette krever årevis med psykoterapi og tempelvirksomhet, må man kanskje akseptere de psykoaktive stoffene som et revolusjonerende verktøy for menneskelig selvrealisering? I så fall står vi ovenfor medikamenter med egenskaper som aksellererer den samme prosessen som østlig filosofi har brukt tusenvis av år på å utvikle, og dette kan man hensettes til ved noe så enkelt som å svelge en pille. Mystikerne snakker om å dø og gjenoppstå som opplyste individer. Det handler om å se verden i sin enesteånde prakt uten å hemmes av de kollektive ”vrangforestillingene” som binder oss fast til utilfredsstillende måter å leve livet på.
The Tibetan book of the Dead (Padmasambhava. Denne utg. 2006) handler nettopp om kunsten å dø (uten å dø). Det er en slags dobbeltmetafor som både handler om død og gjenfødsel (reinkarnasjon), men det handler også om å dø i den forstand at man frigjør seg fra sitt eget ego og gjenfødes som en opplyst person som ikke lenger er like fastlåst i de normative og determinerende føringene som ligger innleiret i oss selv og kulturen. Psykedeliske preparater skal angivelig ha den samme funksjonen. Ouspensky brukte stoffet for å utvide sin bevissthet og tenke i andre kategorier. Dette er avantgardismens prosjekt og det bærer klare likhetstrekk med mye av målsetningen i Østlig filosofi, noe som motiverer Leary og hans kolleger til å koble sitt psykedeliske program til den Tibetanske ”dødsboken”.
Det er flere spørsmålet som naturligvis følger i kjølevannet av ovenstående. Hvorfor er psykoaktive stoffer listet som illegale rusmidler, og hvorfor er forskningen på området hjemsøkt av konspiratoriske antakelser og statlig motstand?
Ett mulig svar på dette spørsmålet tuftes på en generell magefølelse. Dersom opplysning og transcendentale bevissthetstilstander er livets gjeveste målsetning, og måloppnåelse kan erverves ved inntak av et psykedelisk stoff, så virker det nesten for enkelt. Mystikerens eller munkens vei til selvrealisering er lang og vanskelig, og innenfor psykologi er det heller ingen enkel oppgave å nå til topps i Maslows behovshierarki, noe som gir undertegnede en vag fornemmelse som antyder at bruken av psykedeliske stoffer konstituerer en slags ”kriminell handling” på et spirituelt nivå. Det er lett å forstå at de psykedeliske pionerene, som gjorde LSD, meskalin og psilocybin til sitt forskningsprosjekt, glødet av entusiasme når de mente å finne en snarvei som levnet yogienes, sufienes og mystikernes langdryge bevissthetsutvidende bestrebelser overflødige. Det eneste man trenger å gjøre er å svelge en pille. Konseptet virker mistenkelig enkelt, som om man jukser seg gjennom alle de lavere nivåene i tradisjonelle selvutviklingshierarkier og plasserer sin egen bevissthet direkte inn på et overordnet nivå. Indiske opiumrøykere har et ordtak som oppsummerer denne forestillingen: ”If heaven can be obtained for a piece, why should you be so envious” (sitert i De Ropp, 1968, p. 43). Moralen er selvfølgelig at åpenbaringer ikke er noe man oppnår ved å inhalere opium eller svelge en pille.
Andre artikler om Psykedeliske stoffer
Denne artikkelen tilhører en serie på fire artikler om psykedeliske stoffer i forhold til psykologi. Artiklene fokuserer på ulike aspekter og kontroverser i forhold til bruk av psykedeliske preparater. Både WebPsykologen.no og WebFilosofen.no har engasjert seg i dette tema. Artikkelen Kreativ psykologi, LSD og psykose handler om hvordan sosiale konvensjoner låser oss fast til stereotype verdensanskuelser som ikke stimulerer selvutvikling og kreativitet. I så henseende mener noen at psykedeliske stoffer kan ”åpne bevisstheten” for nye dimensjoner, men samtidig kan bivirkningene ved for eksempel LSD kan være alvorlige. Noen forfekter at faren for psykotisk gjennombrudd og varige psykologiske skader er overhengende ved ubetenksomt bruk av psykedeliske preparater. Artikkelen som heter Psyken og psykedeliske stoffer tar for seg hvordan enkelte forskere på 60-tallet mente at psykedeliske stoffer kunne åpne den menneskelige bevissthet for åndelige åpenbaringer. Blant andre Timothy Leary påstod at LSD var en slags kjemisk nøkkel som kunne ”frigjøre” psyken. I denne artikkelen ser vi på forherligelsen av kjemiske nøkler til åndelige åpenbaringer, og eventuelt problematiske aspekter ved en slik holdning. Slipp psyken fri drøfter den såkalte ”myten om den gale kongen”. Dette er en fortelling som formidler at menneskets dagligdagse bevissthetstilstand ligger langt under våre egentlige evner. Vi lever vårt liv i det dunkle lyset fra våre ureflekterte rutiner (Freuds tvangsrepetisjoner) og kollektive vrangforestillinger (Jungs arketyper). O g spørsmålet i denne artikkelen er simpelthen hvordan vi kan frigjøre oss fra tilværelsen som sosiale marionetter.
Kilder:
De Ropp, Robert S. (1974). The Master Game. Picador edition, Pan Books Ltd., London.
Huxley, Aldous (1954). The doors of perception. Harper and Brothers, U.S.
Padmasambhava (forfatter), Coleman, Graham & Jinpa, Thupten (Ed.) (2006): The Tibetan Book of the Dead: First Complete Translation. Overs. Dorje, Gyurme. Penguin Classics Deluxe Edition, USA.
Av Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no
Copyright © 2010 WebFilosofen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebFilosofen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
