Webpsykologen - Psykologi på Nett

Religion som et arvelodd

Skrevet av: Sondre Risholm Liverød

Som mennesker kan vi tenke og prosessere enorme mengder kunnskap, og ved hjelp av språk og symbolbruk kan vår tankevirksomhet videreføres til andre. Mennesket er tidsbindere i den forstand at vi videreformidler våre tanker og erfaringer til kommende generasjoner. På den måten kan man opprette en slags erfaringsbank som forteller våre arvinger om verdens beskaffenhet slik at de slipper å bruke energi på oppdagelser som allerede er gjort. Dette er i utgangspunktet en god ting, og muligens den egenskapen som gjør homo sapiens så enestående, men det kan også være vår største ulempe. Denne ulempen kan i visse henseende fordumme oss på grensen til selvutslettelse. I de tilfeller hvor vi holder tidligere generasjoners livsanskuelser opp som sannheter og absolutte retningslinjer for moral og livspolitikk, kan det gå riktig galt. Religion er et av de områdene hvor gamle dogmer, ubehjelpelige forklaringsmodeller og undertrykkende ideologier har overlevd i vårt mentale bibliotek og fremdeles påvirker vår livsførsel i forbløffende grad. I denne sammenheng har språkets fantastiske egenskaper dratt meg seg en slags sykdom på sinnet. Den har videreført urokkelige tanketradisjoner som ikke åpner for videreutvikling og nysgjerrighet på livet, men snarere lukker oss inne i en selvopprettholdene og dypt irrasjonell forklaringsmodell. 

Det er vel også slik at Bibelen åpner med en anerkjennelse av de fantastiske grunndragene i vårt verbale uttrykksmiddel: ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud” (Johannes-prologen, kap.1 vers 1). Det er tydelig at apostelen Johannes var meget imponert over språkets vidløftige særegenheter. Språkets nesten ubegrensede muligheter var rett og slett så beundringsverdig at man tilskrev det guddommelig status, og med tanke på den ettertrykkelige gjennomslagskraften de bibelske skribentene har hatt på sin samtid og ettertid, er det ikke rart at ordet og språkets egenskaper oppfattes som sublime kvaliteter. På god vei inn i et nytt millennium har apostlenes formuleringsevner og skriftlige overleveringer fremdeles en kolossal innflytelse på våre menneskelige bedrifter. Den hellige litteraturen er to tusen år gammel og likevel figurerer den som en levende forklaringsramme over store deler av verden. Hvor mange som er frelst, reddet ut av rusmisbruk og kriminalitet, hjulpet av medmennesker i Guds navn og så videre, har man sannsynligvis ikke tall på. Trolig finnes det heller ikke eksakte tall på hvor mange kvinner som er undertrykte, kriger som er utkjempet, kjettere som er drept, hekser som er brent, skjebner som er kvelt av skam og samvittighet over sine syndige impulser (ofte medfødte reproduksjonsmekanismer) og mennesker som har gått over lik for å beholde sin prektighet under Guds åsyn, og alt dette som følge av språklig og skriftlig videreformidling av gamle verdenssyn. Alt dette fordi befolkningen i Midtøsten skrev ned sine litt ubehjelpelige forsøk på å begripe seg på verden for over to tusen år siden. Religiøse doktriner er kanskje det mest iøynefallende eksempelet på at språket er mektig. Dog står gamle og hellige skrifter i en særstilling, ettersom man i liten grad setter spørsmålstegn ved deres gyldighet, noe man konsekvent gjør med nyere litteratur og spesielt den type prosa som hevder å fortelle noe avgjørende om virkeligheten. Hvorfor vi nærer en slik lojal tillit til det som ble forfattet rundt omkring Jesus fødsel, er en lang diskusjon, men at de nedfelte fortellingene har hatt, og fremdeles har, en enorm innflytelse på virkeligheten, er det ingen tvil om. I så henseende kan man si at det grønne eksistensnivåets sosialkonstruksjonistiske virkelighetsoppfattelse er en god modell når man ønsker å belyse menneskers atferd (krig og forsoning, drap og barmhjertighet) med henblikk på det kulturelle arvemateriale som unektelig er inkorporert i det meste av det vi foretar oss. 

Den franske filosofen Pierre Bourdieu kaller dette psykososiale arvematerialet for habitus, og religion er et aspekt som fremdeles ligger dypt forankret i vårt habituelle arvegods. Hbitus er et begrep som brukes innenfor sosiologi. Det refererer til menneskers tillærte tanke- og handlingsmønster. Disse mønstrene, eller disposisjonene, er langt på vei et resultat av kulturell læring og en slags adapsjon av sosiale strukturer. Habitus er et begrep som på mange måter slekter på konseptet om en kollektiv ubevissthet, altså en atferdsmodullerende instans som formes i tråd med individers og gruppers erfaringer. I denne sammenheng ønsker jeg å poengtere at de fleste mennesker bebor en dyp trang til viten og lærdom, men når dette behovet ikke tilfredsstilles av rasjonelle metoder, finnes det en kultur for tro og eventuelt overtro innleieret i vår habitus. Av og til er det slike aspkter som orienterer oss i verden, spesielt når andre metoder ikke fører frem. Religion er på mange måter nedskrevne eksempler på hvordan mennesker i tidligere tider forsøkte å forstå tilværelsen og gi den mening. Bibelen inneholder mange fantastiske fabler. Greske og romerske myter hadde også historier om Guder, helter, heltedåder og mirakler, og stort sett de fleste av verdens store religioner har innslag av mytologi og utrolige narrativer som på sett og vis synliggjør menneskers bestrebelser på å lage sammenheng og betydning i livet. Problemet er at historiene også i dag legges som grunnlag for en bestemt livsorientering med bestemte riter og uheldige dogmer. Bibelen holdes av mange som livets hovedveileder. 

Gjennom språket binder vi tiden og bringer arven eller habitus videre. Ny innsikt og nye formuleringer vedrørende verdens beskaffenhet kan berike de kommende generasjoner, mens fastlåste fortellinger bringes videre som en vond sykdom eller det man kan kalle et arvelodd. 

Eksempelvis er mange av oss ”arvelig disponert” for å skamme oss over våre seksuelle preferanser. Selv om vi ikke husker historien om Onan som ble drept i første Mosebok, er det sannsynlig at masturbasjon er besmittet med et slags implisitt forbud som gjør denne autoerotiske øvelsen til en skamfull affære for en hel del mennesker. Veldig mange har et tabubelagt forhold til onani, noe som i utgangspunktet er underlig, men forståelig når vi skjønner at det handler om et religiøst arvegods fra en tradisjon som fordømte lidenskaplige og velgjørende aktiviteter som syndige og moralsk fordervelige. 

Religion har vært brukt og brukes fremdeles som en overformynder som legger lenker på menneskers utfoldelse. Former for impulsivitet, grenseutvidende aktiviteter og kreativitet kontrollers gjennom skyld og skam. Seksuell utfoldelse er blant annet et område av livsutfoldelse som underlegges streng kontroll og et massivt bolverk av tabu. I denne sammenhengen er historien om Onan bare ett av mange eksempler på bibelske historier som forfølger oss den dag i dag. 

I følge det Gamle Testamentet er Onan sønn av Judas. Han har en bror som heter Er, og når denne broren dør, ønsker Juda at Onan skal sette barn på enken etter Er. Tanken var at Onan skulle gi sin avdøde bror en arving, men Onan hadde visse motforestillinger mot oppgaven som sæddonor. Onan innså rett og slett at barnet ikke kom til å bli hans, derfor ”lot han sæden gå til spille på jorden”, men det Onan gjorde ”var ondt i Herrens øyne, og han lot også ham dø” (1. Mosebok, kap. 38, vers 9-10). 

En jødisk fortolkning er at Onan ble drept av Gud fordi han spilte sæd, altså onanerte. I middelalderen inkluderte katolske teologer et forbud mot prevensjon, noe som også ble viktig i kristendommen. De religiøse skriftene er sannsynligvis ikke imot samleie og sex, men man kan lett få en fornemmelse av at denne aktiviteten ikke skal eksperimenteres med for moroskyld eller i sammenhenger som ligger utenfor reproduksjonsøyemed. Mennesker og samfunn på et eksistensnivå som har sitt utgangspunkt i en ganske konkret befatning med bibelen som livsveileder, legger inn regler og normer som synes å dempe kreativitet, holde nytenkning tilbake og bevare en hierarkisk maktbalanse basert på fryktsom underkastelse. Seksualitet er bare ett eksempel på hvordan menneskelig vitalitet og livskraft undergraves i religiøse doktriner. 

De fleste religiøse skriftene vi forholder oss til i dag er eldgamle. Likevel utgjør de et sentralt omdreiningspunkt i vår kultur og vårt verdigrunnlag. Viktige personligheter opptrer fremdeles i media og synliggjør den religiøse eller magiske idétradisjonens innflytelse også på et samfunn anno 2010. Denne gang er det Pave Benedikt XVI som uttaler seg om HIV og AIDS i afrikanske land. Problemet er omfattende og enkelte hjelpearbeidere i regi av FN frykter at denne epidemien nærmest kan utrydde folkegrupper, blant annet i Østkenya, innen ti år hvis man ikke avhjelper situasjonen med strakstiltak. I følge aviser verden over uttrykker Paven i denne forbindelse at: ”kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot gjør situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt.” Det er et faktum at kondomer er det eneste prevensjonsmidlet som beskytter mot HIV og AIDS, men Abrahamsreligionene har alltid sett med strenge øyne på seksuell utfoldelse, hvorpå deres anbefaling er å unngå samleie. Kondomer er neppe en anordning som demper samleiefrekvensen, hvorpå den i enkelte religiøse sammenhenger får et forbudsstempel. Dette har vært misjonærenes budskap i mangfoldige år, og hvor mange liv det har kostet, er sannsynligvis usikkert. 17. mars 2009 er beskjeden fra Pave Benedikt altså omtrent likelydende. På denne måten har Gud faktisk akkurat den innflytelsen som spesielt monoteistiske religion predikerer; nemlig bestemmelsesrett over liv og død. I dette tilfelle er det afrikanere som lider en fryktelig skjebne i en verden hvor autoritære grupper (her den katolske kirke) opererer fra et eksistensnivå som ligger på en førmoderne livsorientering. 

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

Copyright © 2010 WebFilosofen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebFilosofen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

/ Del via e-post

Kommentarer!

1 kommentar

  1. Tenkte på at vi kan få en åndelig arv, men vi kan ikke arve en tro. Troen må hver enkelt bygge opp.

    Skrevet av Gustav Koi den 02.12.2016 kl 18:22

Hva er din mening? Legg igjen en kommentar

Motta oppdateringer på diskusjonen via e-post