Webpsykologen - Psykologi på Nett

Terrorviruset – vår indre fascist

Skrevet av: Sondre Risholm Liverød

Musiker og kunstner, Cornelius Jakhelln, skriver et innlegg han kaller ”terrorviruset”. Her beskriver han en periode i sitt liv hvor han bodde i et multikulturelt nabolag i Paris. Han var en fredelig student, men i sitt nabolag opplevde han å bli møtt med blikk og holdninger han tolket som fiendtlige, og antihvite. Som hvit europeer følte han seg sviktet av politikere som stod i spissen for det ”åpne samfunnet.” (Vitenskapsteoretikeren Karl Popper refererer til åpne samfunn som sekulære, humanistiske og relativt frigjort fra tabu og dogmatisme). Samtidig opplevde Jakhelln at den antihvite rasisme ble feid under teppe. Han følte seg forbigått, krenket, sårbar kombinert med en opplevelse av at ingen forstod hans fortvilelse. Som et motangrep på utryggheten bygde han opp et stort raseri. Han følte seg infisert av antiislamistiske holdninger og på bakgrunn av dette uttrykker Jakhelln, åpent og ærlig, at han kan forstå Anders Behring Breiviks ”terroristiske bevissthet”: ”Jeg er overbevist om at slike sinnsstemninger gjør enkelte til terrorister. Hvis jeg ikke gikk av skaftet, skyldes det enten at jeg var for feig, eller for godt oppdratt og skolert”, skriver Jakhelln i sitt blogginnlegg. 

I etterkant har mange kritisert og fordømt Jakhellns utspill. En psykolog fra Kristiansand, Peter Arnesen, mener det er helt uhørt å uttrykke noe slik ganske kort tid etter de forferdelige hendelsene på Utøya og i regjeringskvartalet. Han sammenligner Jakhelln med en løs kanon som av pressetiske årsaker ikke burde få spalteplass i Kristiansands største avis, Fedrelandsvennen. Arnesen uttrykker rett og slett at Jakhelln burde skjermes for seg selv og sine utspill (noe som er uhyre nedlatende), og spørsmålet er hvorfor man reagerer så sterkt på dette. Det virker som om man vil dysse ned de vanskelige samtalene i etterkant av en slik katastrofe som har rammet hele Norge med ringvirkninger langt utover vårt eget land. Jeg tror imidlertid at Jakhelln peker på noen viktige dilemmaer: Når vi er rammet av frykt og føler oss oversett, risikerer vi å miste et reflekterende gangsyn og falle ned på holdninger og meninger som spiller på lag med raseriet: Det er sannsynligvis det Jakhelln kaller vår indre fascist, og Jakhelln oppfordrer alle til å ”hente frem terrorviruset i seg selv, og utsette det for nådeløs analyse”. 

Tragedien i regjeringskvartalet og på Utøya minner oss om livets skjørhet. Døden er noe som alltid lurer i periferier av vår bevissthet, men i disse dager står vi ansikt til ansikt med døden. Et hav av følelser velter opp i oss og truer med å frarøve oss kontroll og oversikt. Meningsløsheten kan legge seg som en skygge, og vi søker informasjon og forståelse som en slags motgift mot det meningsløse: Hva er galt med en drapsmann av slikt kaliber? Er han sinnsforvirret? Gal? Ond? Forført av nedbrytende ideologier? Spørsmålene er mange, og vi trenger å dykke ned i dem for å skape en form for forståelse eller sammenheng i det vi opplever som skremmende forrykt 

Man skal selvfølgelig være forsiktig med å synse om gjerningsmannens psykologiske make-up, men noe av hans tankegods er tilgjengelig gjennom manifestet og videoer på Youtube. Det oppleves vanskelig, på grensen til umulig, å begripe seg på ugjerninger av et slikt katastrofalt kaliber. Likevel er det sannsynlig at det er kjente psykologiske mekanismer på spill, og disse er viktig å ha med seg både i en komplisert sorgprosess og debatten som nødvendigvis følger i kjølevannet av terroren. Jakhellns innlegg er i følge ham selv ”et forsøk på å trenge inn i den hvite terroristiske bevissthet”. Kanskje er det en vanskelig og viktig del av konsolideringsprosessen. 

Den tyske fysikeren og nobelprisvinneren, Max Born, har sagt: ”For the belief in a single truth is the root cause for all evil in the world.” Oversatt blir det: Troen på den ene sannheten er roten til alt ondt i verden. Det er vanskelig å sette Breivik inn i en årsakssammenheng, men at ensporet tankegods kan være farlig, er historien full av eksempler på. 

Jakhelln peker kanskje på en lignende fare vi som nasjon og enkeltmenneske står ovenfor: I møte med grusomheter og animositet kan vi trekkes ned i tilsvarende følelser. Vi risikerer å binde vår mentale energi opp i frykt og miste vårt reflekterende gangsyn. Hatet kan ta bolig i oss og spille på lag med raseriet som et motangrep på følelsen av maktesløshet, noe som videre kan anstifte det Jakhelln kaller terrorviruset. 

Det er med dyp respekt jeg registrerer at Norge likevel klarer å beholde et nyansert fokus, utrykker sorg og forferdelse, men uten å havne i destruktiv fiendtlighet, noe som psykologisk sett er beundringsverdig. For meg ser det ut som om Jakhelln er smertelig klar over faren i den mørke frykten, og samtidig har en personlig innsikt i at fryktsomheten kan avvæpnes dersom vi tar den frem i lyset. 

Kanskje har Behring Breivik bygget et slags psykologisk bolverk rundt sine ideer og samlet enorme mengder informasjon og argumenter som tjener hans sak gjennom flere år. Han har engasjert seg i ekstreme miljøer på nett med lignende livsanskuelser, og kanskje kan dette ha utviklet et ensporet verdensbilde med katastrofale følger. I tillegg kan det hende at Breivik har blitt så oppslukt i sine teorier om en ustabil verden som følge av multikulturalisme og islamisering, at han simpelthen har ignorert alle innspill eller nyanserende motargumenter, slik at hans tankegods ble stående som ufeilbarlig og sant. 

Spørsmålet er så om ensporede ideer alene kan være dødelige, eller om massemord forutsetter tilstedeværelsen av andre psykiske mekanismer. Jakhelln antyder at han selv kunne blitt drapsmann som følge av sitt glødende raseri mot det han opplevde som ignorante politikere og antihvit rasisme, men han drepte ingen. Selv mener han det handlet om god oppdragelse, og i tillegg en mulighet til å få uttrykt kraftige følelser gjennom musikk. Det var i denne perioden bandet, Sturmgeist, ble til, og musikken karakteriseres som sort metall. Sannsynligvis krever massedrap imidlertid mer enn bare trangsynt ideologi blandet med frykt og følelser av svik. I artikkelen som heter En terrorists forrykte tankeverden ser vi blant annet på hvordan noen psykiske forsvarmekanismer kan assosieres med drapsmenn drevet av ideologi. 

I psykologisk litteratur er jødeforfølgelsen i nazi-Tyskland et fenomen som er gjort til gjenstand for mange analyser. I denne sammenhengen snakker man om splitting som en psykisk forsvarsmekanisme. Splitting sørger for at følelser av ulik valør holdes atskilt i bevisstheten, noe man tenker er en forutsetning for å drepe uten å nøle. I tillegg nevnes projeksjon som en psykisk mekanisme som gjør at mennesker feilaktig tilskriver andre de følelsene, impulsene eller tankene de selv ikke erkjenner at de har. Man tegner opp et diabolsk fiendebilde samtidig som man emosjonelt og intellektuelt ignorerer tilsvarende elementer hos seg selv. I Breiviks manifest er vi vitne til tanker om at islam forkrøpler hele verden, mens hans egen virkelighetsoppfattelse ikke gjøres til gjenstand for kritisk undersøkelse. Ensporede tanker får grobunn i isolasjon og isolerte miljøer, da de ikke avstemmes i forhold til allmennhetens oppfattelser, og dersom man blander dette med frykt, kan det hende man ender opp med en dødelig mikstur. Muligens var Breivik kommet så langt inn på et slikt spor at menneskeliv ble ubetydelige?

Slik jeg leser Jakhelln, peker han på at vi alle til en viss grad er bundet opp i våre egne virkelighetstunneler, og at vår oppfattelse av virkeligheten snevres inn når vi er følelsesmessig belastet og grepet av frykt, sorg eller sinne. I tillegg oppfordrer han oss til å være oppmerksomme på dette. Et lignende budskap kommer fra Jens Stoltenberg som taler for at åpenhet, debatt og dialog er helt avgjørende for å unngå slike grusomme scenarioer, og at det er gjennom slik åpenhet man bekjemper fanatisme og fremmer demokratiet. 

Som psykolog deler jeg disse synspunktene. Jeg synes i tillegg det er bemerkelsesverdig flott at de berørte menneskene, det politiske livet og et helt Norge har psykisk styrke til å bruke sin mentale energi på sorg, samhold og åpenhet, istedenfor å debattere dødsstraff og hevn. Men vi må også våge å erkjenne at det er i ekstreme krisesituasjoner, når meiningsløsheten flekker tenner, at vårt storsinn settes på de alvorligste prøver. Forfatteren Oliver Wendell Holmes snakker om ”the hydrostatic principle in controversy”, og mener med det at fiendtlighet og trangsyn trekker andre mennesker ned til samme nivå, Kanskje er det noe slikt Breivik håpet på, men Norge har hevet seg over dette på en utrolig måte. Jeg tror at en forutsetning for dette er åpenhet og mot til å dykke ned i de vanskelige spørsmålene, også i forhold til våre egne holdninger og følelser. Og slik jeg leser Jakhelln, er det nettopp det han våger i sin diskurs om terrorviruset, og sin oppfordring til alle mennesker om introspektiv analyse av sin indre fascist.

Relaterte artikler:

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no 

/ Del via e-post

Kommentarer!

1 kommentar

  1. I fantasien dreper jeg den siktede Anders Behring Breivik. Men noen ting er bedre i fantasien enn i virkeligheten.

    Skrevet av Robert den 04.08.2011 kl 06:48

Hva er din mening? Legg igjen en kommentar

Motta oppdateringer på diskusjonen via e-post