Webpsykologen - Psykologi på Nett

Vil intolerant religion forsvinne?

Skrevet av: Sondre Risholm Liverød

03.09.2010 | Kategori: Artikler, Ateisme, Webfilosofen | 3 kommentarer

Filosofen og matematikeren Bertrand Russell representerer det rasjonelle paradigme eller det logiske sinnelag som peker på ”galskapen” i at så mange forskjellige religioner påberoper seg den endelige sannheten.

As soon as we abandon our own reason, and are content to rely upon authority, there is no end to our troubles. Whose authority? The Old Testament? The New Testament? The Koran? In practice, people choose the book considered sacred by the community in which they are born, and out of that book they choose the parts they like, ignoring the others. At one time, the most influential text in the Bible was: “Thou shalt not suffer a witch to live.” Now-a-days, people pass over this text, in silence if possible; if not, with an apology.” (Russell, 1943, denne utg. 2007, p. 188).  

Så hvorfor forsvinner ikke religion? Faktum er at opplysningstide og modernismen ryddet mye overtro av veien og la grunnlag for rasjonalitet og fornuft, fremfor magi og overtro. Moderne politikk, teknologi og økonomiske krefter dominerer denne planeten, men likevel er verden full av premoderne kulturelle bevegelser som ser verden fra et magisk og mytisk ståsted. Flere sosiologer har ment at religion faller på sin egen urimelighet når modernismen får et tilstrekkelig grep om tilværelsen, men det har ikke skjedd. Man kunne forvente at den delen av religion som var tuftet på gammel overtro, kom til å forsvinne med badevannet når man dementerte de store fortellingene, men verden er fremdeles full av religiøse bevegelser som nesten blir steiler desto mer terreng den moderne vitenskapen erobrer.

Disse bevegelsene lar seg heller ikke ”opplyse” av den postmoderne eksistensbølgen som påpeker absurditeten i troskap til et ”urokkelig” sannhetssystem (Én Gud) når verden er full av slike ”urokkelige” systemer med vidt forskjellige påstander om verdens beskaffenhet.

Vel, slik må det antakelig være, og slik vil det antakelig forbli. Grunnen til det er at «inngangen» til livet er på det første nivået av vår eksistensielle utvikling. Vi fødes ikke inn i verden som rasjonelt tenkende individer. Barnet fødes inn på laveste nivå og heretter er det avhengig av et godt miljø for å bevege seg oppover mot stadig mer sofistikerte og nyanserte eksistensnivåer. Denne utviklingen illustreres best som en pyramide hvor det nødvendigvis er flest mennesker nederst i pyramiden eller på de laveste eksistensnivåene. Menneskets modningsprosess kan forstås som en bevegelse oppover en stige hvor hvert trinn er et nytt bevissthetsnivå. Alle mennesker må begynne i bunn av stigen, og man kan ikke fjerne de første trinnene, for da vil ingen komme opp. Dermed vil det alltid eksistere en ganske stor populasjon av mennesker på en magisk eller mytisk bevissthetsbølge, hvorpå de tradisjonelle religiøse trossystemene aldri vil forsvinne helt.

Det er åpenbart at slike erkjennelser av den psykologiske dynamikken i befolkningen er avgjørende for makthavere på en nasjonalt og internasjonalt nivå. En integrert forståelse av eksistenspyramiden vil åpenbare at det ikke nytter å tvinge moderne teknologi eller postmoderne og egalitære menneskerettigheter på samfunnet med eksistensielle gravitasjonspunkt på de lavere utviklingsnivåene. Det blir på sett og vis som å forlange at et lite barn skal kjøre bil eller skrive en avhandling om etikk og moral. Dersom man eksempelvis tvinger demokrati på et diktatur over natten, vil man mislykkes. Demokrati kan kun få fotfeste i en kultur som har utviklet seg opp til et nivå hvor det er mulig å samhandle på en måte hvor alle er med å bestemme. En lang tradisjon med undertrykkelse og diktatur vil sannsynligvis bruke mange år på å reformere seg og modnes til et punkt hvor demokrati representerer en mulighet. Dersom man forsøker å påtvinge mennesker eller kulturer ideer og tenkesett som ligger langt over det nivået som er regjerende i det aktuelles samfunnet, vil man ikke løse noen problemer, men isteden fostre aggressive tilbakeslag som egosentrisk revolusjon eller etnosentrisk jihad. (Wilber, 2001, pp. 133-134).

WebFilosofen siterer stadig Richard Dawkins i denne sammenhengen fordi han er en autoritet innenfor religionskritikk. Han er en britisk etolog, evolusjonsteoretiker og populærvitenskapelig forfatter som innehar Charles Simonyi-professoratet til offentlig forståelse av vitenskap ved Universitetet i Oxford. Han er altså en anerkjent vitenskapsmann, og når det gjelder tilfeldigheten (ikke sannheten) i våre religiøse preferanser, har han følgende å melde:

If you have a faith, it is statistically overwhelmingly likely that it is the same faith as your parents and grandparents had. No doubt soaring cathedrals, stirring music, moving stories and parables, help a bit. But by far the most important variable determining your religion is the accident of birth. The convictions that you so passionately believe would have been a completely different, and largely contradictory, set of convictions, if only you had happened to be born in a different place. Epidemiology, not evidence.” (Dawkins, 1993).

I følge Dawkins har altså ikke religion noe med eksistensens overordede sannhet å gjøre, men om bostedsadresse i en bestemt kultur. Epidemiologi er læren om befolkningshelse, sykdommers forløp, årsak og konsekvens, utbredelse og demografi. Det er denne faktoren Dawkins forholder seg til når han snakker om religion som et virus på menneskets tankegang.

Det jeg tror Dawkins mangler i sin religionskritikk, er en erkjennelse av menneskets utviklingsprosess. Eksistensielt sett beveger vi oss som regel ganske greit opp til det nivået som er ledende i den kulturen vi fødes inn i. Dersom dette er en kultur preget av fattigdom, lite ressurser, krig og fundamentalistiske forståelser av religiøse doktriner, vil man ikke uten enorme anstrengelser klare å bevege seg videre eller forbi de kulturelle ideene og det tenkesettet som gjennomsyrer samfunnet. Det er kun noen få eksepsjonelle mennesker som makter å presse seg ut over det normative grunnlaget i sin egen kultur, for deretter å se seg selv og sitt samfunn utenfra, med et kritisk blikk. Når Dawkins kommer utenfra med sitt rasjonelle vitenskapelige blikk, og påpeker åpenbare og til dels bisarre logiske brist i befolkningens forståelse av livet og det guddommelige, vil han ikke nå frem. Han representerer en retorikk og en livsorientering som kun vil møte motstand i samfunnslag og land som beveger seg på et magisk og prerasjonelt eksistensnivå.

Siden menneskets utvikling alltid begynner på starten, og mange samfunn har sitt eksistensielle gravitasjonspunkt på et relativt lavt nivå, er det sannsynlig at til dels rigide og rent bokstavelige religiøse forståelser vil fortsette å plage verden og menneskene i mange år fremover.

 

Kilder

Dawkins, Richard (1993). Viruses of the mind. Pp. 13-28 i: Dahlbom, Bo (ed.) (1997). Dennett and His Critics: Demystifying Mind, Blackwell Publisher Ltd., UK.

Russel, Bertrand (2007). An outline of intellectual rubbish. Pp. 181-207 I: Hitchens, Christopher (ed.) (2007): The Portable Atheist: Essential Readings for the Nonbeliever. Da Capo Press edition, USA.

Wilber, Ken (2001): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.

/ Del via e-post

Kommentarer!

3 kommentarer

  1. Godt skrevet.
    Tror den mytiske og magiske ståstedet i vårt samfunn kan skyldes miljøpåvirkning:
    http://dotsub.com/view/97388616-b88a-4ef1-856f-b609a15d8f84
    Desverre får ikke alle muligheten til å komme ut av denne tankegangen..

    Skrevet av Sondre A den 10.10.2011 kl 20:04

  2. Enda en snutt av futuristen Jacque Fresco om religion:
    http://www.youtube.com/watch?v=r7BRvKjJyEo

    Skrevet av Nils G den 10.10.2011 kl 20:18

  3. […] Vil intolerant religion forsvinne? […]

    Skrevet av Religion dør aldri? | Webfilosofen den 03.10.2013 kl 07:17

Hva er din mening? Legg igjen en kommentar

Motta oppdateringer på diskusjonen via e-post